Eventyret som
ble virkelighet
.webp)
Det var en gang en Oslogutt som var så glad i cirkus. Knut Dahl het han, og vokste opp i Oslo sentrum, i nærheten av en plass som heter Ola Narr. Hvert eneste år fulgte han med storøyd forundring det som skjedde når et cirkus kom til plassen.Han var som fortrollet av det magiske skuespillet, av den hektiske aktiviteten, av stemmesurr på alskens rare språk, av musikken, av fargene, av den helt spesielle atmosfæren. I flere uker før cirkus skulle komme sparte han krone på krone av lommepengene sine for å kunne kjøpe seg billett inn til denne glitrende eventyrverdenen.
Det hendte også at guttepjokken tilbød seg å ”jobbe” for en fribillett, bære stoler, fotbrett til tribunene, skrelle poteter for kokken, eller løpe ærender for artister eller direksjon. Den gang hendte det nemlig at unger fikk lov til å utføre småjobber av denne type. I dag er det tekniske utstyret blitt så avansert at man må bruke spesialarbeidere.Var han riktig ille stelt økonomisk gjorde han det samme som unger har gjort i alle år, og fortsatt gjør: Kikket seg godt om, snek seg inn under teltduken og klatret opp på tribuneplass. Derfra fulgte han forestillingen med verdens dårligste samvittighet. Det hendte at han ble oppdaget, tatt i buksebaken og bedt om å pelle seg vekk. En forsmedelig opplevelse. ”Tvi vøre”, tenkte guttungen, ”slikt skal ingen oppleve når jeg starter cirkus.
Uansett – Eventyret om gledessprederen Knut Dahl og hans guttedrøm Cirkus Merano – fortsetter. I år turnerer han og hans ensemble Norge rundt for 40. gang, til glede for store og små cirkusgjengere. At en cirkusdirektør leder en stor bedrift som Cirkus Merano er, alene –og over så lang tid er rekord i bransjen!
Et strevsomt liv, tenker nok mange. For Knut Dahl er cirkuslivet jobb, hobby og livsform. Det var en dypt såret Knut Dahl som høsten 2002 gikk hardt ut mot Landbruksminister Lars Sponheim. Han følte at han indirekte ble beskyldt for å være dyremishandler. Resultatet var at han bestemte seg for å legge ned sitt livsverk, samme høst som han feiret sin femtiende fødselsdag. Han sto urokkelig fast på sin beslutning selv om han var lei seg for denne.
Cirkus er som ”opera for øyet”, er ett av Knut Dahls yndlingsuttrykk. For 40. gang har han, og han alene ansvaret for Norges største cirkusbedrift, Cirkus Merano.
Kanskje nettopp fordi han ikke var bundet av familietradisjoner fikk unge Knut Dahl utvikle bedriften Cirkus Merano helt etter egne ideer. I dag er Merano en av Europas ledende cirkusbedrifter. Merano-direktøren følger nøye med trender og publikums smak. Han legger vekt på å ta vare på det beste av cirkuskunstens tradisjoner og samtidig tilføre den nyheter. Hver eneste sesong er en utfordring til kreativitet, kvalitet og nytenking.Syv av årets måneder, fra mars til september, er campingvogna kombinert kontor og bolig for Knut Dahl. I vinterhalvåret er han mye på reisefot, han vil helst håndplukke hver eneste artist selv. Dyktige medarbeidere til tross: Det er Knut Dahl som har det avgjørende ordet både når det gjelder artister, regi, lyssetting og musikk.
Reaksjonene fra publikum, presse og seriøse politikere fikk ham til å gå i tenkeboksen. Disse var overveldende. Og etter å ha fått signaler om at det er opp til våre ansvarlige politikere å vedta eller forkaste forslaget til ny ”Dyrevernlov” ombestemte han seg. Han ble lønnet med stående applaus da han tirsdag 3. september 2002 kunne avslutte forestillingen med å si ”Velkommen tilbake neste år”. Årene etterpå har vært som en jubelreise for Knut Dahl og hans medarbeidere, selv om han mener at han nå jobber litt mer ”i motvind” enn før! - Blant annet blir det vanskeligere å få leid plasser. Stadig flere baner får kunstgressdekke, en kombinasjon som dårlig kan kombineres med cirkus og teltpåler, sier han. – I tillegg opplever vi å bli skjelt ut som dyremishandlere av ytterliggående aktivister som ikke er alt for nøye med sannheten (!).
Akkurat når og hvordan drømmen om eget cirkus ble født er Knut Dahl litt usikker på. Som skolegutt samlet han på cirkussuvenirer, plakater og programmer - klassekameratene samlet på frimerker. Arvelig belastet er han ikke, det nærmeste hans aner har vært underholdningsbransjen er en oldefar som drev et mindre varitéteater i Oslo og en oldemor som musiserte på piano eller trekkspill på kino i stumfilmens dager. Drømmen om et eget cirkus har alltid vært en del av Knut Dahls liv, selv om han etter avsluttet skolegang overtok og drev et lite offset-trykkeri i Oslo. Veien mot målet tok han for alvor fatt på som 16-åring. Da reiste han ut med et norsk cirkus i skoleferien som en slags ”alt-mulig-mann”. Det ble flere slike ferieopphold på unggutten, som ble mer og mer bevisst på at han ville lære mest mulig om cirkusdrift. Og da han ikke hadde mer å lære fra daværende norske cirkusdirektører søkte han seg til utlandet, blant annet til et italiensk cirkus.Han samlet på gode cirkusideer som andre samlet mynter eller på frimerker. På fritiden satt han og tegnet og planla: Telt, tribuner, vogner, lysutstyr – det var tusen ting som skulle til. Han levde svært nøkternt, sparte det han kunne for kanskje en dag å kunne realisere drømmen.
I 1974 var han kommet så langt at han kunne leie et vinterkvarter på en gård på Lierfoss i Aurskog- Høland kommune, fem mil fra Oslo. Han solgte trykkeriet, og tok opp banklån for å realisere drømmen. Han kjøpte telt, lastebiler og busser som ble innredet til kjøkkenvogn og kabiner til mannskapene. Tribunene ble bygget på vinterkvarteret etter Knut Dahls egne tegninger. Det samme ble mastene, riktignok etter internasjonale ideer.Navnevalget var vanskelig. Unggutten grublet og grublet. Det skulle være et kort, men fengende og velklingende navn som var lett å huske. MERANO var det beste forslaget, mente han. Og slik ble det. I april 1975 kunne en lettere nervøs 22 år ung Knut Dahl ønske et fullstappet telt velkommen til Cirkus Meranos urpremiere i Fredrikstad. Han var verdens yngste cirkusdirektør. Hittil har ingen slått rekorden.Nyskapningen i norsk cirkusverden ble suksess fra første stund. Konkurrentene spådde ham kort levetid, publikum jublet. Unge Knut Dahl var – og er – kvalitetsbevisst. Han sier selv at han er ”hysterisk pirkete”. Han satte strenge krav til både artistprogram og til det tekniske utstyret. Dessuten stilte han krav til orden og renslighet som var ganske uvanlig i bransjen den gang. Men de strengeste kravene satte han nok til seg selv. Han jobbet natt og dag og bygget bedriften opp fra grunnen av. Levesettet var nøkternt, overskuddet ble ført tilbake til bedriften, som stadig ble større og flottere. At han i dag kan leve godt er et resultatet av mer enn førti års beinhard innsats for bedriften Cirkus Merano.
